Tenk...

...tenk å kunne føle seg fornøyd.
Tenk å kunne tenke, hei, jeg liker meg selv. Akkurat som jeg er!

I dag var jeg hos kjernen til mitt dårlige selvbilde, hos mine foreldre.
Jeg rakk nesten ikke spørre om de kunne se til barna, før h#n spurte;
Ja, sykler du noe da? (i fjor kjøpte jeg meg en skikkelig sykkel, det har jeg ikke hatt siden ungdomsskolen).
Jeg: Nei, jeg har ikke hatt tid til det i det siste. Bare blitt noen få turer i år.
H#n: Jaja, da var det en fiasko det også da.

Mest kjenner jeg at jeg får lyst til å gråte. Ja, det er virkelig som en overvektig fiasko jeg føler meg når jeg er hjemme hos mine foreldre. Som om jeg ikke har gjort noe bra i livet.
Som om trim og det å være slank er meningen med livet.

Jeg har mange gode grunner til å være stolt av det jeg har fått til i livet.
Jeg gikk grunnskolen gjennom uten å kreve noe oppmerksomhet. Jeg taklet alle fag på egenhånd.
Jeg utdannet meg og fikk fagbrev.
Jeg blei sammen med mannen.
Vi kjøpte hus sammen.
Vi fikk to perfekte barn sammen.
Jeg har ikke noe fravær fra jobben.
Jeg er kreativ, jeg er omsorgsfull, jeg gir og gir til de rundt meg.
Jeg er praktisk anlagt og løsningsorientert.
Jeg/vi har mange venner og noen ekstra gode.
Vi har aldri ei helg utenat det skjer noe, jeg føler meg virkelig elsket for den jeg er.

Hvorfor er det da ikke mer enn en liten kommentar fra h#n som skal til før jeg føler meg null verdt?
Ikke pokker om jeg skal informere de om operasjonen jeg skal ta.
Nei, de skal få leve i en uviten verden frem til de får vite det fra en av mine søsken.

Gaaawwd.. Noen ganger føler jeg meg så liten selvom jeg er så stor.

Tenk om jeg bare kunne vært fornøyd med meg selv og hevet hodet stolt over alt det jeg er så stolt over å ha fått til.