Alvoret om hva jeg skal igjennom om kort tid er virkelig gjeldende i tankene om dagen. Det har det vel vært lenge, men nå begynner jeg å grue meg mer enn jeg har gjort. Nå er det så nære. Nå er det snart ingen vei tilbake.
I natt var min siste natt hjemme i senga før operasjonen.
To netter skal jeg tilbringe på jobb i helga og siste natta før operasjonen blir på hotell.
Mannen min er en mann av få ord og lite delaktig i å snakke om følelser og tanker, men i går sa han det flere ganger. Han gruer seg til jeg skal opereres.
Jeg har tidligere i livet gått igjennom flere operasjoner og selvsagt veit jeg det er en risk med å legges i narkose, men likevel er jeg ikke redd på den måten han er redd.
Jeg er nok aller mest redd for tiden etterpå. Om magen vil revne, det er vel det jeg frykter mest av alt. Ikke selve operasjonen, eller sprøytene jeg må sette på meg selv i forkant og etterkant.
Litt gruer jeg også for fremtiden, siden den er så uviss. Vil jeg kunne trene fort igjen?
Vil jeg kunne spise vanlig mat (dvs ikke suppe eller shake) etter ei to uker?
Vil jeg slippe dumping?
Vil jeg gå ned i vekt?
Vil jeg klare holde meg der?
Vil jeg komme i jobb igjen når jeg ønsker?
Vil jeg være i fin form etter operasjonen, eller vil jeg bli "pasient" ei uke her hjemme?
Vil kjøreturen hjem på onsdag gå bra, eller vil det bli en smertefull tur?
Jaja, om få dager vil jeg få svaret på noe av dette. Om ei uke fra i dag har jeg vært hjemme i to døgn...
Ellers gikk vekta ned fra 100.4kg til 99.9kg på 17.mai og var det samme i dag tidlig. Så det er jo ikke gæærnt å ha klart shake seg under 100kg syns jeg. Fornøyd med det. Og kanskje jeg klarer 2-300 gram til før operasjonen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar