Fastlegen

Her sitter jeg nå og gruer meg for fastlegen min. En flott person som jeg virkelig har tiltro til, inntil sist besøk har jeg syns alt som har kommet ut av fastlegen sin munn vært klokt. Men nå, nå er jeg usikker. Jeg har nemlig ikke snakket med fastlegen min om operasjonen jeg har bestemt meg for å gå igjennom. Sist besøk der var legen så oppsatt på at jeg måtte akseptere meg selv for den flotte personen jeg er, slutte snakke om at jeg er så stor, slutte å legge selvbildet mitt og hele livet dreie seg om det å være «perfekt».

Men for meg handler det om så mye mer enn å skulle føle seg perfekt. Det handler om å kunne følge barna mine opp på alt som vi har lyst til eks: badeferie/svømmehall og mye mer der overvekten blir ett hinder, og jeg istedenfor blir sittende inne med masse negative og selvdestruktive tanker om meg selv. Og da føles det ikke ut som om jeg duger til noe på noe som helst slags nivå.

Svikter ungene.

Svikter venner.

Svikter som kone.

Svikter på jobb.

Svikter familien for øvrig.

Jeg er så uendelig lei av og hele tiden skuffe meg selv, ved å gå opp i vekt når jeg har klart gå ned. Ved å ikke klare gå ned når jeg ønsker og så mye jeg ønsker.

Jeg MÅ samarbeide med fastlegen min om denne operasjonen, fastlegen min skal være min støttespiller, min oppfølger og skal være der for meg. Om legen min ikke bifaller, javel. Nå håper jeg inderlig at h*n klarer være såpass nøytral at h*n ikke lar sine tanker prege avtalene våre i fremtiden, for de blir det jo noen av.

14:30 skal jeg være hos legen, og jeg gruer meg ja.